Kapittel 4: Kvinnefellesskapene som forsvant (Del 3)

Hvorfor forsvant de tradisjonelle kvinnefellesskapene? Les siste del av kapittel 4 i bokmanuset mitt "Hvem holder mor?".

Photo by Museums Victoria on Unsplash

Hvorfor forsvant de tradisjonelle kvinnefellesskapene?

For å forstå hvorfor vi lever som vi gjør i dag, må vi også forstå hvorfor de tradisjonelle kvinnefellesskapene forsvant – ikke bare i Bosa, men i hele den vestlige verden. Samtidig er det viktig å nyansere bildet. Selv om de tradisjonelle kvinnefellesskapene i Sardinia var viktige, og Italia fortsatt har sterke familiestrukturer, har kvinnenes rettigheter også vært en sentral kampsak i ettertid. Sammenlignet med Norden har Italia imidlertid hatt en langt tregere utvikling når det gjelder kvinners rettigheter, noe som delvis skyldes de sterke familiestrukturene og den katolske kirkens innflytelse.

Kvinner fikk ikke lov til å skille seg før i 1970, og frem til 1970-tallet var det forventet at sør-italienske kvinner giftet seg med overgriperen dersom de ble voldtatt. Abort ble først lovlig i 1978, men er fortsatt strengere regulert enn i mange andre vestlige land. Det samme gjelder skilsmisse, som er en byråkratisk og langtekkelig prosess. I Italia er det også mindre sosialt akseptert å få barn utenfor ekteskapet enn i Norden.

Selv om ideen om fellesskap er forlokkende og har vist seg å være helsefremmende, må vi samtidig erkjenne at sterke familiestrukturer ofte har gått hånd i hånd med streng sosial kontroll og flere forventninger til hvordan kvinner skal te seg. Likevel er dette ikke den eneste årsaken til at kvinnefellesskapene forsvant.

Hvorfor er kvinner nå alene om oppgaver som tidligere ble utført i fellesskap?

For det første er det viktig å forstå at overgangen fra de gamle gårdsstrukturene til dagens levemåte skyldes en rekke faktorer. Hele samfunnet forandret seg gjennom industrialiseringen. Samfunnet har alltid vært i endring, men etter at industrialiseringen skjøt fart, gikk utviklingen ekstremt raskt. Mange historikere argumenterer for at industrialiseringen fra 1750-tallet fortsatt preger oss i dag, fordi oppfinnelsen av dampmaskinen og spinnemaskinen markerte et paradigmeskifte i menneskets levemåte.

I Norge slo industrialiseringen gjennom for alvor først på midten av 1800-tallet, og her fulgte vi en tendens som allerede var synlig i andre deler av Europa: urbaniseringen. Samtidig førte disse endringene til nye politiske bevegelser knyttet til arbeid, kjønn, seksualitet og moral. Kvinner fikk nye muligheter til lønnet arbeid, men det gjorde ikke nødvendigvis livet deres enklere.

For 200 år siden var de store byene langt mindre enn i dag, men de vokste i rekordfart etter at jernbanen ble etablert. Dette førte til at fabrikker skjøt opp i byene, og måten familier levde på endret seg dramatisk. Flere kvinner enn noensinne begynte å jobbe utenfor hjemmet, noe som forandret kvinnelivet fullstendig. Arbeidsvilkårene i industrien var harde, og svært få gifte kvinner hadde jobb. For mange familier var lønningene så lave at de levde på sultegrensen. Dette førte til at både barn og kvinner måtte ut i arbeid – ofte under dehumaniserende forhold.

I England var kvinnenes arbeidskår spesielt brutale, og da Karl Marx skrev Kapitalen, skildret han hvordan en fabrikkeier foretrakk gifte kvinner med familie fordi disse kvinnene anstrengte seg til det ytterste. Selv om Marx hadde en politisk agenda med sitt forfatterskap, er det liten grunn til å tvile på at disse sosiale følgene var reelle.

Under industrialiseringen var tuberkulose utbredt blant kvinnelige arbeidere, og i den britiske fabrikkbyen Oldham rundt 1850 var dødsraten for kvinner dobbelt så høy som i resten av landet. Statistikken viser at hver åttende kvinne døde av sykdommen. Dette fikk åpenbart konsekvenser for kvinners roller i familiene og for moderskapet.

En jordmor ved navn Elizabeth Taylor rapporterte i 1833 at kvinnene arbeidet helt frem til fødselen og var tilbake på jobb bare to-tre uker etterpå. Problemet med barnepass ble ofte løst ved at barna ble satt bort til en ungjente, eldre søsken eller tatt med på jobb. Urolige spedbarn ble ofte gitt opium eller andre beroligende midler, og apoteker i de største britiske byene rapporterte at salget av slike midler var høyest i de fattigste strøkene.

Med andre ord var det sjelden storfamilien tok seg av barselkvinnen, ivaretok overgangsritualer eller sørget for at mor fikk tilstrekkelig næring i denne livsfasen.

Fra selvberging til lønnsarbeid

Med disse livsbetingelsene i tankene er det kanskje ikke overraskende at de færreste gifte kvinner hadde arbeid. Samtidig understreker dette hvor annerledes livet var sammenlignet med det tradisjonelle bondesamfunnet, der kvinner arbeidet sammen og tok seg av barn i fellesskap.

Det er likevel viktig å huske på at bondesamfunnet heller ikke var en enkel tilværelse. Mat og ressurser var ofte knapphetsgoder, og hverdagen var fysisk krevende. Den største endringen var at samfunnet gikk fra et selvbergingssystem til et lønnsarbeidssystem, der kvinner i økende grad tok seg betalt arbeid utenfor hjemmet.

Likevel gikk mange kvinner inn i fabrikkarbeid som minnet om det arbeidet de tidligere hadde utført på gårdene – særlig innenfor tekstilindustrien og spinnerier. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at kvinner fortsatt i dag velger yrker som speiler de omsorgs- og huslige oppgavene de historisk sett har hatt ansvar for.

Husmorens moral: Var den kritikkverdig?

Husmorens arbeid under industrialiseringen handlet ikke bare om matlaging og barneoppdragelse. Hun stod også for den økonomiske forvaltningen og fordelte ressursene slik at de strakk til husleie, mat, klær og brensel. På grunn av klasseskillene var de aller fleste familier svært fattige, og i husholdninger med mange barn var det ikke uvanlig at noen aldri fikk muligheten til å lære å lese og skrive.

Husmorens tradisjonelle løsninger innebar ofte å spare inn på mat, og det var ikke sjelden at hun selv sultet for å sikre at barna fikk nok å spise. I de mest desperate tilfellene var hun nødt til å ty til prostitusjon for å få endene til å møtes, noe som igjen førte til at hennes moral ble trukket i tvil.

Dette var de arbeidsforholdene sosialistbevegelsen ropte ut om, men et av problemene var at kvinnens moral ble brukt som argument for å få bukt med situasjonen. Både innen den politiske bevegelsen og i Karl Marx og Friedrich Engels' skrifter ble det moralske forfallet som barne- og kvinnearbeidet førte med seg, beskrevet som en del av problemet. Engels skrev i 1844:

"Kvinners lønnsarbeid bryter opp familien, for når en gift kvinne tilbringer 12-13 timer hver dag på fabrikken og mannen arbeider like mye, hvordan går det da med barna?"

Paradokset var at de fleste familier ikke kunne klare seg økonomisk på mannens lønn alene. Engels siterer også fabrikkinspektør Baker, som var lege, og som i en rapport hevdet at det ville vært:

"en sann lykke hvis det ble forbudt for enhver gift kvinne med familie å ta arbeid på en tekstilfabrikk."

Med andre ord var ikke løsningen at fellesskapet skulle ta mer ansvar for barna, eller at mannen måtte bidra mer i hjemmet.

Viktorianske morskapsnormer: En ensom affære

På 1800-tallet ble normene for kvinnelig dyd og morskap strammet inn i takt med den viktorianske moralens vekst. Den idealiserte morsrollen fremstilte mødre som selve symbolet på moralsk renhet, uselviskhet og omsorg. Den gode kvinnen var engleaktig, oppofrende og hengiven til hjemmet, men også stadig mer isolert.

I bondesamfunnet hadde barnepass og morskap vært en kollektiv oppgave, der kvinner ofte støttet hverandre i hverdagen. Under industrialiseringen og den nye husmorrollen ble morskapet i større grad en individuell oppgave, der den ideelle moren skulle klare seg alene innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere fellesskap med andre kvinner forsvant gradvis, og det ble forventet at mødre skulle håndtere både husholdning og barneoppdragelse uten støtte fra storfamilie eller nabokvinner.

Mødre fra arbeiderklassen ble likevel ikke fritatt fra lønnsarbeid, men i stedet for å bli støttet av et fellesskap, ble de holdt opp mot et ideal som var uoppnåelig for de fleste. De fattigste kvinnene måtte fortsatt jobbe lange dager i fabrikker eller som tjenestepiker, samtidig som de ble målt opp mot en husmorrolle som forutsatte at kvinner skulle vie seg fullt og helt til hjemmet.

Denne strenge definisjonen av en "god kvinne" og "god mor" formet også normene for husmødrene i tiårene som fulgte. Idealet skapte en forventning om at kvinner skulle være pliktoppfyllende, selvoppofrende og lydige, samtidig som de ble fratatt det fellesskapet som tidligere hadde gjort morskapet lettere å bære.

En todelt kamp for bedre arbeidsvilkår

Kampen for bedre arbeidsvilkår var et tveegget sverd for kvinner. Mange av problemstillingene som ble diskutert under industrialiseringen, gjenkjennes også i dagens debatter om kvinners liv og arbeidsliv. Selv om mødre i dag har det langt bedre enn arbeiderkvinnene på 1800-tallet, kan vi fortsatt se hvordan kvinnens personlige moral trekkes frem i diskusjoner om kvinners rettigheter.

Mens kvinner ble kritisert for å arbeide, ble menns moral sjelden stilt spørsmål ved i samme grad.

De første lovene for arbeidere skulle beskytte arbeidstakerne og begrense arbeidstiden. De første slike lovene ble innført i England tidlig på 1800-tallet og gjorde det lettere for kvinner å delta i arbeidslivet, samtidig som skolegang ble mer tilgjengelig for barna. Spørsmålet er likevel om kvinnenes arbeidsforhold faktisk ble bedre.

Etter hvert som kvinner fikk mer beskyttelse i arbeidslivet, påvirket dette også synet på kvinner i arbeid. På et tidspunkt foreslo sosialister å forby kvinnearbeid helt, fordi problemene knyttet til kvinners yrkesdeltakelse ble sett på som uløselige. Kvinnenes behov og arbeidsroller ble ansett som uforenlige, og det ble hevdet at den arbeidende kvinnen stod i strid med kvinneidealet.

Kvinner i jordbruk og industri

På 1800-tallet økte antallet fabrikkarbeidere i England, samtidig som antallet selvstendige bønder gikk ned. Den industrielle revolusjonen førte til en ny lønnsarbeidende klasse, der kvinner og barn ble disponert som sesongarbeidere i jordbruket under overgangen til et mer industrialisert samfunn. Tidligere hadde kvinner vært fysisk aktive i jordbruket, men etter hvert ble dette et mer mannsdominert arbeidsområde.

I Norge forble jordbruket kvinnedominert lenger enn i England, men i løpet av 1800-tallet forsvant kvinnene gradvis ut av dette arbeidsfeltet også her. Maskiner som slåmaskiner, høyvendere og skurtreskere overtok mange av kvinnene og barnas tradisjonelle oppgaver. Siden maskiner og mekanikk ble sett på som menns arbeidsområde, mistet kvinnene gradvis sin posisjon i jordbruket.

Dette skjedde på ulike tidspunkter i Europa, men utviklingen gikk i samme retning overalt.

Da verden ble endret, ble også kvinnelivet endret

Gjennom tidene har gårdsarbeid vært kvinnenes hovedområde. Da kvinnene ikke lenger hadde de samme rollene i jordbruket i Europa, levde de heller ikke slik de en gang gjorde. Dette innebar ikke at kvinnenes arbeid sluttet å være viktig for samfunnet, men kildene tyder på at det i stor grad ble undervurdert og lite verdsatt.

Med fremveksten av en ny sosial klasse – middelklassen – ble bruken av tjenestejenter stadig mer utbredt. Kvinnelige tjenere var billigere i drift enn mannlige, ettersom kvinner ble ansett som lavere rangert og tjente betydelig mindre enn menn. Husholdsarbeid krevde ingen utdannelse, og unge jenter måtte finne arbeid så snart de var gamle nok – ofte rundt konfirmasjonsalder. Likevel var livet som tjenestejente langt fra enkelt. Tallene på prostitusjon og barn født utenfor ekteskap tyder på at mange av disse unge jentene var særlig utsatt for utnyttelse og overgrep.

Da industrialiseringen forandret kvinnelivet, fikk kvinner en helt ny tilværelse. De jobbet mer selvstendig, bodde i små hus eller leiligheter, og lange arbeidsdager endret familiestrukturene dramatisk. Selv om familiene bodde tettere i små boliger, gjorde utbredt bruk av barnearbeid og kvinners arbeid rett etter fødsel at de ikke nødvendigvis levde i nær tilknytning til hverandre. Barn måtte bli selvstendige i ung alder, og kvinner måtte klare seg på egen hånd.

Mange historikere peker på den industrielle revolusjonen som et avgjørende vendepunkt i moderne tid, fordi den la grunnlaget for strukturene som fortsatt preger samfunnet vårt. Kapitalismen har forandret arbeidslivet, familiestrukturene og skapt et mer individualistisk samfunn.

I det gamle bondesamfunnet var overgangsritualer en sentral del av livets store overganger, men disse forsvant i takt med den industrielle utviklingen. I andre deler av verden, hvor den teknologiske utviklingen ikke skjedde like raskt som i Europa, ble mange av disse overgangsritualene for mødre videreført i langt større grad.

Denne forskningen skal vi nå se nærmere på i neste kapittel.