Landsbyen finnes fortsatt – men den krever arbeid

Etter en vår preget av sykdom og utmattelse, har jeg nå kommet i gang med livet igjen. Jeg adresserer en TikTok-video av en norsk mor avviste ideen om landsbyen som barneoppdragelse.

En intens vår, en pipende pust og et gammelt sår

Denne våren har vært det mest intense jeg har opplevd på lenge.

Jeg var syk i to måneder. Sønnen min skulle opereres. Begge barna fikk feber og omgangssyke. Og jeg, som spesialpedagog, hadde rundt 30 individuelle opplæringsplaner jeg skulle følge opp. Midt oppi dette stod jeg også i min egen business. Rett etter påske reiste jeg til Sunnfjord for å holde foredrag i tre dager. Det var der jeg for første gang kjente at kroppen ikke lystret. Jeg følte meg ikke ovenpå. Da jeg kom hjem, ble jeg ordentlig dårlig. Jeg hoster fortsatt. Brystet piper. Og selv om det har gått lang tid, henger det fortsatt igjen.

Jeg ble sendt til en lege som ikke var min fastlege. Sist jeg møtte hen, fikk jeg beskjed om å ta Paracet. Det viste seg senere at det var gallesteinsbetennelse og at jeg måtte opereres. Denne gangen hadde jeg med meg mannen min til legekontoret fordi jeg rett og slett var for dårlig til å måtte kjempe noen kamper. Så ble det antibiotikakur og opiater for å greie å sovne.

Og som om ikke det var nok: oppi alt dette fikk jeg endelig behandlingstime for PCOS. Det viste seg at jeg må begynne på diabetesmedisin. For resten av livet. For å unngå hjerte- og karsykdommer – noe det er mye av i familien min på begge sider.

Det har vært så mye at jeg sa til mannen min: «Er det ikke litt imponerende at jeg ikke har kollapset?» For helt ærlig – før hadde jeg nok gjort nettopp det. Før ville denne mengden stress ha dratt meg rett ned i en depresjon. Eller en krise.

Men kanskje er det et tegn på at jeg har blitt sterkere.

For jeg vet hvordan det føles å leve med depresjon. I mange år var det min følgesvenn. Den startet i tenårene, og ble med meg til jeg var nærmere tretti. Jeg forstod lenge ikke hvorfor. Det var først etter fødselsdepresjonen at jeg måtte ta et dypdykk i meg selv. Og i historien.

Flukten fra Nord-Norge

Jeg vokste opp i et lite miljø i Nord-Norge, med fravær av trygge voksenpersoner. Mange av mine tidligere klassekamerater har hatt en helt annen opplevelse, men jeg tilhørte den gruppa som ble misforstått. Jenta med mye indre uro, lite struktur, og manglende evne til å samle tankene. Jeg slet med konsentrasjonen. Og dette var på en tid der det fortsatt var greit for lærere å skrike til elever som falt utenfor.

Det preget hele miljøet. Jeg falt mellom to stoler – ikke bråkmaker, men heller ikke skolelys. Det førte til at jeg, sammen med en annen jente, ble frosset ut av fotballaget av en trener og hans kone. Foreldrene rundt forstod ikke hvor viktig det er å favne de barna som faller utenfor. I stedet ble vi enda mer skyvd bort.

Og det å bli frosset ut – det er noe av det vondeste et barn kan oppleve. Det setter dype spor.

Mobbingen — i ulike former — holdt ved frem til jeg var ferdig på videregående. Med et snitt på 2,9 grunnet høyt fravær, lite oppfølging fra lærere, og en stor mental belastning, førte til manglende vitnemål. Det var da jeg pakket snippvesken og impulsivt flyttet til Oslo. Jeg ble værende på østlandet, her har jeg etablert meg og her har jeg funnet menneskene mine.

Det var først da jeg var voksen, nesten ferdig med masteren i historie, at jeg ble valgt ut som norsk representant til Soroptimist Nordic Leadership Academy i 2017. Jeg tilbrakte en uke på Öland i Sverige sammen med representanter fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Der lærte vi om kvinnelig lederskap, om stigmaene som følger kvinnerlige ledere, om nettverking, om nervobiologi, om å tørre og ta plass. Men også om sosial smerte – og hvordan den aktiverer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte. Men at den sosiale smerten varer lenger. At det faktisk er mer skadelig å bli ekskludert enn å få vondt fysisk.

Allerede første dag på kurset fikk vi beskjed om å utarbeide en presentasjon om vår personlige drøm, som vi skulle presentere siste dagen. Da vi begynte å gå inn i forskningen om sosial smerte, fikk jeg en emosjonell kollaps. Jeg ble trigget på et dypt plan. Ikke bare fordi jeg var fryst ut av trygge voksenpersoner. Men fordi jeg også var blitt fryst ut av jentegjenger, forfulgt av grupper som hadde bestemt seg for å banke meg. Jeg ble slått, dyttet inn i murvegger, truet med å bli overkjørt på E6.

Men det vondeste av alt? Var ikke volden. Det var kulden. Uforutsigbarheten. Å ikke vite hvem som kom til å snakke med deg i morgen. Å få rykter spredt om deg – uten å få mulighet til å forsvare deg.

Derfor ble jeg så trigget da jeg åpnet TikTok her om dagen og så en video fra en norsk mor.

Budskapet var at man må skjerme barna sine fra barn som ikke er godt oppdratt eller har utfordringer – for å sikre sine egne barns utvikling. Og jeg forstår det. På et nivå. Det er lov å ville beskytte sine barn. Men jeg kjenner likevel en dyp smerte hver gang jeg hører voksne snakke om «de barna» som om de ikke har foreldre som prøver. Som om de ikke har rett til fellesskap. Som om deres tilstedeværelse er en trussel.

For jeg var det barnet. Med uro. Med urokkelige følelser. Med et hjerte som lengtet etter tilhørighet, men som aldri fikk det.

Videoen jeg så på TikTok bar preg av et stadig mer utbredt retorisk mønster i foreldrediskursen: en kombinasjon av grensesetting og moralfilosofi, pakket inn i et språk om selvutvikling og omsorg. På overflaten argumenteres det for at vi må skjerme barna våre fra «feil påvirkning» – noe som ved første øyekast kan fremstå som ansvarlig. Men det videoen egentlig gjør, er å omdefinere fellesskap som en risikofaktor. Ved å snakke om enkelte barn som “ikke er våre barns ansvar”, forflyttes ansvaret for sosiale relasjoner fra fellesskapet til individet – og fra voksne til barn. Det er en individualistisk logikk som speiler samtidens selvhjelpsnarrativer: alt som er krevende, kan kuttes ut for å bevare egen balanse.

Setningsstrukturen er enkel og resonnerende, og formidler budskapet med en rolig selvsikkerhet – som igjen styrker troverdigheten og gir budskapet en følelsesmessig tyngde. Men det ligger også en implisitt generalisering her: at barn med utfordringer representerer en trussel mot «sunne» barn. Det er ingen tydelig definisjon av hvilke barn som faller utenfor hennes kriterier, men nettopp vagheten åpner for projeksjon. De fleste foreldre vil på et eller annet tidspunkt føle seg slitne, eller møte barn som utfordrer eget barns grenser. Men når det fremstilles som moralsk riktig å trekke seg unna disse relasjonene, mister vi noe fundamentalt: forståelsen av at fellesskap også krever arbeid, og at sårbare barn aldri burde betraktes som andres belastning.

I kommentarfeltet under videoen utdyper hun budskapet sitt og hevder at «den landsbyen finnes ikke lenger – bortsett fra i fantasien». Hun refererer til lærere som blir trakassert av elever, og barn som «totalt mangler respekt og oppdragelse», og bruker dette som bevis på at fellesskap ikke lenger er mulig. Dette er retorisk interessant, fordi det bygger på en kausal sammenblanding mellom enkeltopplevelser og en generell sannhet: at vanskelige hendelser i skolen likestilles med hele landsbyens fall. Dette er et klassisk eksempel på anekdotisk evidens brukt som systemkritikk, der det man har observert i ett miljø blir et argument for å avskrive fellesskapet som helhet.

Samtidig fremstår det som et retorisk paradoks: hun savner en landsby, men avviser i samme åndedrag hele prinsippet fordi det innebærer ubehag og motstand. Det hun etterspør, er med andre ord ikke en landsby, men en homogen gruppe med like verdier og harmoniske relasjoner. Men en virkelig landsby – i både historisk og sosial forstand – er aldri fri for konflikt. Den er et forpliktende fellesskap der mennesker med ulike ressurser og mangler er vevd sammen i gjensidig avhengighet. Den er ikke et idealbilde, men en infrastruktur for sosial reparasjon, der sårbarhet og feilbarhet får eksistere innenfor trygge rammer. Når hun avviser landsbyen som en fantasi fordi den ikke er friksjonsfri, avslører det en dyp misforståelse av hva fellesskap faktisk er bygd på.

Dette trigget meg spesielt fordi jeg selv vet hva det vil si å bli ekskludert, men også fordi jeg har hatt mange elever som har opplevd ekskludering — og ser dermed hva det gjør med deres mentale helse. Jeg skriver ikke dette for å henge ut kreatøren som lagde videoen, men jeg er kritisk til den.

En landsby faller ikke i fanget ditt. Den skapes i fellesskap med trygge voksenpersoner som ser verden utenfor sin egen boble. Og sett fra en lærers perspektiv: vi opplever ofte at foreldre opptrer som om at deres eget barn er det viktigste barnet på hele skolen. Jeg har opplevd foreldre som blander seg inn i fordelingen av grupper, uten at det ligger noe annet enn “verdispørsmål” til grunn. Slike holdninger gjør jobben vår mye mer strevsom enn den allerede er.

Når drømmer blir satt ut i verden

På lederskapskurset i 2017 stod jeg foran hele forsamlingen og fortalte min historie. Med skjelvende hender og stemme. Jeg gråt og greide knapt å fullføre presentasjonen fordi jeg følte meg så avkledd og naken.

Jeg sa at min drøm var å jobbe for meg selv, og løfte frem kvinner som hadde opplevd lignende ting. Kvinner som aldri følte seg sett. Som ble oversett, mistrodd, ekskludert. Jeg ville være med å bygge dem opp.

Vi hørte historier om kvinner som vokste opp i flytkningleir, som måtte rømme fra narkokartell i El Salvador som barn, om kvinner som hadde mistet en forelder (som jeg også hadde gjort året før, og faren min skulle ha blitt 63 år samme dagen som jeg holdt presentasjonen), og så mange sterke historier. Vi klemte, gråt, og holdt hverandre.

Det var første gangen jeg opplevde hvor sterkt et kvinnelig fellesskap kan være. Jeg hadde hatt fine vennegjenger i årene etter jeg forlot min post i Nord-Norge, men det var alltid med en bakenforliggende frykt over eksludering. Over å bli forlatt, hakket på og kontrollert. Men her var det så tydelig fra dag én at fellesskap var helende.

Den gangen ante jeg ikke at veien skulle føre meg inn i morskapets landskap. At fødselsdepresjonen skulle åpne døren til en ny retning innenfor historiefaget: motherhood studies.

I møte med hvordan mødre behandles i dag – ser jeg de samme mekanismene: usynliggjøring, fornedrende retorikk, vi blir ikke lyttet til. Vi blir mistrodd. Og ta ikke feil – det er traumatiserende. Ikke bare for individet. Men for hele generasjoner.

Fremtiden er moderlig

Jeg tror virkelig — fra bunnen av mitt hjerte — at fremtiden må endres gjennom mødre.

Det innebærer at vi aldri må slutte å kjempe for de som faller utenfor. For de barna. For de mødrene. For det er akkurat der samfunnets sanne ansikt vises.

Jeg har lært at ekskludering av mødre skaper mer psykisk strev. Men som lærer, og spesielt til de som allerede lider under ekskludering og omsorgssvikt, så vet jeg at vi heller ikke kan ekskludere barn til bedre atferd. Vær snill. Åpne armene dine og vær tålmodig med de som bærer ekstra.